Gjestene

Noen bare snakker – andre virkelig GJØR det.

Dette er jenter i siste kategori – av ypperste klasse. Sersjant Peiling og meg selv var så heldig å få være med noen fantastiske dager fra Stekvasselv til Umbukta. En svært kort tur, men antageligvis den beste delen av turen.

Avreisen…

Det vanskeligste er gjerne å komme i gang. Jeg har selv planlagt Norge på langs, og både kjøpt sovepose og pulk, men vi kom oss aldri til verken Lindesnes eller Nordkapp (i alle fall ikke ennå). Å komme seg i vei var heller ikke så lett denne gangen. 30 grader og kjennskap til insektsbestanden gjorde det lite fristende å reise fra et trygt og godt hus med fire vegger å gjemme seg i. Selv med huset følte jeg meg en dag som Karius og Baktus hos tannlegen: «Ingen steder å gjemme seg» – bare tenk på jentene på tur. Dermed utsatte jeg turen noen dager, til den verste varmen hadde gitt seg. I mellomtiden gikk Mari og Martha fra Hattfjelldal til Steikvasselv, og kalte turen den verste de hadde hatt. 

Tilslutt tok vi mot til oss og satt oss på toget nordover. Det skulle vise seg at det enda var en del igjen av den vanskelige avreisen… Peiling fikk nemlig reisemage og hadde diare hele veien. Ja, Peiling er (for de som ikke kjenner han) en over middels stor vorstehhannhund. Det fins ingen do til karer som han på toget. Etter vår mening var det altfor få stasjoner langs toglinja, og hver stasjon ble benyttet godt… Jeg begynte å legge hele turen på is – vi kan ikke gå i fjellet uten tilstrekkelig veske… Om ikke det var nok klarte jeg å snuble i mine egne skolisser på vei bort til søplekassa med en skikkelig myk hundebæsjepose – og vips hadde jeg skrubbsår på hendene og hundebæsj på buksa, samt hele togets oppmerksomhet. «Ingen hull å gjemme seg i…»

Men slapp av folkens, etter dette kunne det bare gå oppover.

På Bjerka togstasjon stod Håkon Økland og tok meg i mot. Han driver Stekvasselv gård sammen med kona, Kari. Vi kjørte oppover og innover i landet og kom frem til deres naturperle langt inne i fjellet. De to vestlendingene hadde funnet veien helt hit, og det var ikke vanskelig å forstå hvorfor de ville bo her. Hvis du ser bort i fra alle insektene. Jeg fikk tildelt halve kårboligen, med alt du måtte drømme om. Vaskemaskin MED vaskemiddel for eksempel.

Da beina var lagt i sofaen og kartet ble studert hørte jeg stemmer, vestlandske stemmer – det kunne jo vært … Og jammen var det to søstre med stor sekk som hadde kommet frem. Hurra!

De så rett og slett skremmende spreke ut. 

Oppover

Okstindene i bakgrunnen. Hvem ser mest sliten ut?

Neste dag var det tidlig på’n. Vi ville opp i høyden før sola kom for høyt på himmelen og fikk skikkelig tak. Tempoet mot toppen var jevnt og bestemt. Vi fikk fort lønn for strevet. Ved siden av oss vokste Okstindmassivet. Men som nykommer i følget var det fristende å ta en liten: «Nei, søren. Vi har gått feil!! Vi skulle vært på andre siden av elva» – like før vi kom til toppen. Et kort øyeblikk klarte jeg å lure de spreke turgåerne, og til min store lykke sendte de sånne slitne blikk: «Hææ?? Er det sant?». Yes, ikke bare jeg som syns det var tungt.

Utover dagen våknet også insektene. Et øyeblikk følte jeg at vi gikk for livet. Ingen sa noe, bare klegg og blenning som sa bzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz… Martha hadde vondt i magen, og sa kanskje litt ekstra lite på grunn av det. Da vi kom til en liten haug, nærmest løp vi opp på den for å få litt vind til å jage vekke insektene. Det funka! Etter en titt på kartet og et bad i en liten dam, og en liten diskusjon rundt insektsplagen, ble vi enige om å forlate T’ene som ville gå nede i dalen, og sette kursen for høyden i håp om mer vind og mindre insekter.

Opp bar det! Med knakende suksess. Magen til Martha ble ikke bedre, men insektene ble blåst vekk med vinden. Varmen ble også mer levelig med litt trekk. 

Eller «levelig» er å underdrive. Vel oppe på toppen rigget vi oss til med panoramautsikt over tindene. Vi fant frem Real turmat og virkelig storkoste oss. Etter en stor-lunsj fant vi frem både det ene og det andre av smeltede godsaker – før vi tok oss en liten times lur.

 

Man kan jo virkelig spørre seg hvorfor man forlater en slik plass for å gå videre. Alle skjønner jo at det blir nedtur. Ned fjellet eksploderte det med blemmer og vondter for meg. Ja, og blemmene begynte å gi etter og vips hadde jeg gnagsår. Men jeg skjønte min «plass» og latet som at jeg var på helvetesuke med militæret.

Et bad, noen gnagsårplastere, hurtig påkledning av alle myggtette klær nede i dalen og en del sjokolade senere var vi fremme ved Gressvasshytta. En helt fantastisk hytte!! 

Mari og Martha lå som slakt på sofaen før jeg visste ordet av det. Hmmm… Kanskje flere enn meg som merker dagen på kroppen? 

Neste etappe

Dagen etter var både Peiling og undertegnede en smule halt. Det var noen indre barrierer som måtte bestiges for at sekken skulle få plass på ryggen. Men det er utrolig hva som går, og når kroppen ble varm var det bare å kjøre på. Været var helt av ypperste tur klasse. 

Du skulle vært der. 

Det meste av dagen bare suste avgårde. Da vi forlot lunsjplassen vår begynte vinden å blåse og været å skye over. Hurra – tenkte turgåerne.

Det kom til og med noen regndråper etter hvert. Hvem skulle tro at søstrene Teigen Varanes skulle bli glade for det? Martha sin mage var intet bedre i dag, så etter Realturmat-lunsj/middagen tok vi andre en liten byrde hver fra sekken hennes (litt selvskryt!). Folk flest ville kanskje tatt en pause, men Martha krevde bare noen ekstra dopauser…

Nei, dette var en fantastisk dag! Om det var varme eller regn så ble vi overlykkelig. Naturen endret seg masse gjennom dagen. Og disse to søstrene har et humør og humor du sjelden møter maken til.

Selv litt vann i sko like før vi trodde vi skulle slå leir ødelegger ikke stemningen. Det er noe med at det er kort på kartet og langt til fots sånn på slutten av dagen. «Det kan da ikke være sååå langt til de vannene der sånn?», men tross at terrenget så lett ut på kartet var det både opp- og ned-bakker som måtte passeres før vi kom frem.

Om vi var fornøyd med å overnatte på Gressvasshytta var stemningen om mulig enda bedre denne kvelden. Vi slo leir litt mer en en halv mil fra Umbukta – målet for neste dag. Med den nydeligste utsikt.

 Siste etappe

Neste morgen våknet jeg av god stemning og fnising fra naboteltet. Herlig og utrolig å tenke på at de to har delt samme telt (riktignok med to utganger) i 1,5 måned.

Turen til Umbukta gikk FORT. Ikke langt nede i lia gikk Martha (som gikk sist) i et jordvepsebol. «LØP!». Det var ingen «kjære mor» med den gjengen i hælene. Vi løp langt og lengre enn lang. Søstrene var ikledd bukse og genser, mens undertegnede hadde short og t-skjorte, og jeg svettet! Jeg tror nok jentene ikke forstå hvor god form de er i. Dette toppet på en måte helvetesuka til militæret. Det var ikke snakk om å senke tempoet, tross stor sekk og drepende varme. 

Plutselig var vi i Umbukta og turen var over for Peiling og min del. 

– Kan jeg ikke være med lengre, mor…?

Tross gnagsår, stive muskler, ømme hofter og skuldre så var dette definitivt årets høydepunkt!

 

Mari og Martha er virkelig drømme-turfølge! Så sprudlende og morsomme, samtidig som det er ingen nåde når det virkelig gjelder.

Takk for en flott tur! Og god tur videre!